En grenseløs verden?
17.11.06 kl. 16:15 av Tormod
Jeg er ikke en mann med store ideologiske visjoner, men et ønske jeg har hatt lenge er om en grenseløs verden. En verden hvor man står helt fritt til å bosette og skape sin egen lykke hvor man måtte ønske.
Er dette et realistisk ønske? Eller er det bare ideologisk pjatt uten noen praktisk forankring? Litt av begge deler vil jeg si.
Jeg skjønner selvsagt at Norge pr. i dag ikke kan åpne sine landegrenser. Dette må skje globalt. I så måte er dette en visjon som er meningsløs. Hvorfor dvele med ting som ikke kan løses praktisk? Jeg er i utgangspunktet enig i at det kan være bortkastet tid.
Tingen er bare det at dette ikke er en ny problemstilling. Selv om skalaen var mindre var det nettop åpning for ubegrenset innvandring vi gjorde i vår tilnærming til EU. Det eneste aber er at det kun gjaldt tilflytting fra andre EU-land. Jeg husker dommedagsprofetiene som florerte på 90-tallet om at vi ville oversvømmes av portugisere, grekere og folk fra andre europeiske land med begrensede midler. Til dags dato har jeg aldri møtt en greker i Norge. Jeg møtte en gang en portugiser, men han var her på ferie.
Nei, alt tyder på at folk stort sett vil oppholde seg der de kommer fra.
Et praktisk problem med fri innvandring er dog velferdsstaten. En stat som garanterer alle rett til en viss levestandard uten forbehold vil virke forlokkende på mennesker fra fattigere land. Det var dette som fikk arbeiderpartiet til å innføre innvandrerstoppen på 70-tallet. Slik jeg ser det må vi velge: Enten må vi fortsette med å nekte folk å flytte hit, vi kan stille krav til de som kommer om at de må forsørge seg selv eller bli sendt tilbake, eller vi kan fjerne velferdsstaten.
Det siste punktet er urealistisk. Velferdsstaten er en del av den norske folkesjelen og den som hinter om så mye som en omorganisering av den vil være erklært politisk død. Å stille krav til innvandrere virker mer sannsynlig, men dette vil i praksis si at innvandringen ikke er fri og poenget faller da bort. Vi vil da også få en mengde mennesker i "limbo" som lever her som illegale uten mulighet for velferdsstøtte eller jobb. Denne fattigdommen vil være et vanskelig syn å takle for nordmenn. Den første løsningen, som vi har i dag, er selvfølgelig mest realistisk dagens samfunn tatt i betraktning.
Jeg vet at visjonen om en åpen verden ikke er praktisk realiserbar i overskuelig fremtid. Men kanskje en gang...
Dette innlegget er inspirert av et innlegg på nettstedet Antropologi.info - Nyheter fra Norden. Der finner du også en rekke linker til sider som omhandler temaet åpne grenser. Her blant annet innlegget 'Passtvang avskaffet - fri innvandring til Norge!' på lorenzk.com som forteller oss at man i 1860 avviklet passtvangen for å komme til Norge. Anbefalt lesning! Her er et utdrag:
Det kan vi lese i det nylig utgitte tre-binds-verket Norsk Innvandringshistorie. Fri innvandring til Norge var en realitet fra 1860 til 1917. Norge hadde ingen lov om statsborgerskap. Alle innvandrere kunne bli norsk i juridisk forstand etter bare to til tre år - det var ikke engang nødvendig å sende en søknad. 1917 ble pass- og visumstvangen for innvandrere gjeninnført på grunn av den utbredte spionfrykten under første verdenskrig.
Opphevelsen av passtvangen i 1860 var ikke noe kontroversielt, skriver historiker Jan Eivind Myhre. Lovkommisjonen uttalte i 1859 at Norge burde oppmuntre forbindelser med fremmede. Passtvang og grensekontroll ble sett på som noe anakronistisk, noe som tilhørte despotiske regimer. Folk hadde rett til å flytte på seg når de hadde behov for det. Kommunikasjon var et utvetydig gode, enten det skjedde i form av varer, ideer eller mennesker. Flytting var godt for økonomien, men også godt for folks mentale tilstand, ble det argumentert.
Hvorfor denne åpenheten?
Denne liberaliteten var en europeisk strømning. Mellom 1857 og 1863 vedtok de fleste stater i det vestlige og sentrale Europa lignende bestemmelser.
Åpenheten skyldes ikke bare utviklingsoptimismen. 1800-tallet var prega av demokratiske revolusjoner som satte fri migrasjon på dagsorden. Den franske revolusjonskommiteen av 1793 hadde faktisk invitert alle mennesker som ønsket å flykte fra tyranni, til å finne ly i den franske republikk.
En tenkte også annerledes om identitetsspørsmål. En vanlig oppfatning idag går ut på at identitet går i arv: En blir født som nordmenn eller tysker. Før i tida var identitet knyttet til bostedet: Innvandrere som har bodd i Norge en stund, var i de flestes øyne nordmenn. Også i Grunnloven sto det skrevet at det var bosted og ikke fødested som bestemte hvor en hørte hjemme og hvilke rettigheter en har.